”Pint under Pontius Pilatus”
Da kalte Pilatus yppersteprestene og rådsherrene og folket sammen og sa til dem: Dere har ført denne mann frem for meg som en som forfører folket til frafall; og se, jeg har tatt ham i forhør for eders øyne, men jeg har ikkefunnet denne mann skyldig i noe av det dere klager på ham for; Herodes heller ikke; for jeg sendte dere til ham; og se, han har ikkebgjort noe som fortjener døden. Derfor vil jeg refse ham og så gi ham fri.
Det er en dramatisk kamp som nå begynner. Til ros for Pilatus skal det sies at han ikke sånn uten videre er til sinns å felle en dom han mener er urettferdig. Han prøver i lengste laget å redde Jesus. Han forsøker med argumenter. Han forsøker med skremsel: vil dere heller risikere å få en Barrabas på nakken? Han forsøker med å stille fangen frem til spott forat de skal frikjenne ham på indikasjonen «varig svekkede sjelsevner». Han forsøker med pinsler for å se om deres blodtørst ikke kan tilfredsstilles med noe mindre enn dødsdom, eller for om mulig å vekke deres medlidenhet med den arme i fangec. Han legger allverdens oppfinnsomhet for dagen, han sparer sannelig ikke på strevet. Pilatus er en mann som i lengste laget holder seg til rettferdigheten.
Alt dette lyder på en måte sympatisk, skulle ikke denne romerske landshøvding være en adskillig bedre skjebne verd enn gjennom alle århundrer å henges ut i kirkens trosbekjennelse? Han og han alene er det som på denne måte er blitt husket som Frelserens plageånd. Er dette rettferdig?
Tross alt som kan sies til hans beste, kommer Pilatus allikevel i en uhyggelig særstilling blant Jesu mordere. Han og – etter alt å dømme - han alene har hele tiden sett at det var noe galt han lot seg lokke med i. De andre har i sin blindhet ikke sett. De trodde det de gjorde var nødvendig for å redde folket, ja, nødvendig for å redde Guds ære mot a bli spottet. Pilatus så det ikke slik. Hans oppgave var å ivareta keiserens interesse. Det visste Jesu anklagere, og de formet klagene deretter - til beskyttelse for deres himmelske herre kunne de jo ikke regne med noen støtte av romernes rettsvesen. Men Pilatus har ingen vanskelighet med å frikjenne Jesus på romerstatens vegne, noen konkurrent til den romerske Cæsar er denne fange ikke.
Hva er det så som holder ham tilbake fra å sette Jesus fri? Ganske enkelt: folkets trussel. Gir Pilatus årsak til spetakkel og opptøyer ved å erte folket på seg, da svikter han Romas store ideal: ro og orden, da er han ikke lenger «keiserens venn», da tennes der blått lys for ham og hans karriere. - Derfor gjelder det så lenge chanse skimtes: å påvirke folket til å være med på frikjennelse. Bare ved en slik løsning kan Pilatus vri seg unna valget mellom å prisgi en uskyldig fange og å prisgi sin egen fremtid. - Derfor pinslene, derfor spotten, derfor grusomheten. Det er ikke blodtørst eller sadisme som ligger bak. Pilatus er ingen Sachsenhausenkommandant. Han er bare et ganske alminnelig menneske som får livets store valg tvunget inn på seg, og som i lengste laget verger seg mot en prøve han hele tiden vet at han ikke kan bestå.
Mon verdens grusomhet og ondskap gjennom alle årtusener har tilfoyet Frelseren en brøkdel av de lidelser feighet og redsler for eget ubehag har kastet på ham? Hvor ofte geberdet ikke vi oss slik at vi stilte ham til skue i narreklær? Hvor ofte bøyde vi oss ikke og sa: «Vær hilset konge» uten å gjøre ham til konge? Hvor ofte rammet ikke våre tomme fromhetsfakter ham som svøpeslag? - Det var ikke ondskap som stod bak - det var bare dette at vi måtte trygge oss selv og vår egen fremtid først, så fikk han ta det som ble til overs. Det som ble til overs, det gav vi ham. Men det som blir til overs for verdens frelser i frelserens verden, ja, mon det noen gang kan bli noe annet enn nettopp dette: narrekåpe og hånsord, tornekrone og svøpeslag. Der finnes så mange slags svøper ...
Jeg har selv med makt og velde
klemt deg spottens rør i hånd.
Hjelp meg det igjen å felle,
hjelp meg kraftig ved din And.
Selv er jeg et usselt rør,
men, o milde Jesus, hør!
Slår jeg deg og uten måte,
refs igjen, men refs i nåde!
Vi ber deg, Herre og Frelser, om din ånds lys i våre hjerter, at vi kunne se klart, se ikke bare hva du måtte gjennomlide, men se de krefter som såret deg og se den makt som disse samme krefter har i vårt eget hjerte. At vi i din kraft kunne ta opp striden mot dem og seire. Ved at du seirer også i oss. Amen.